Skjenning

- en beskyttet opprinnelsesbetegnelse

Sist oppdatert 10.11.2010

Skjenning er en søt og trekantet delikatesse, som tradisjonelt sett har blitt servert sammen med sodd. Brødet blir penslet med melk og sukker på den ene siden, og skjenning kommer av ordet skinn, ettersom den sukrede siden av brødet blir blank. Og blant virkelige Skjenningskjennere kan man godt diskutere hvorvidt Skjenningen skal spises med ’søtsiden’ eller ’mattsiden’ opp.

Skjenning har sin opprinnelse fra Innherred, der bakstekonene sto over de vedfyrte steketakkene og produserte kilovis av Skjenning hver dag.
Å bake tynn og fin Skjenning er en kunst, og det ga høy status dersom du behersket dette. Var for eksempel veden ulik i tykkelse, kunne det være nok til at skjenningen ble ujevnt stekt og resultatet spolert.

Bakstekonene kjevlet deigen millimetertynn og smurte den inn med en melk og sukkerblanding på den ene siden. Når skjenningen fikk en gylden farge ble den delt opp i små trekanter. For at skjenningen skulle holde seg rett ble den stablet i raster med et lodd på toppen. Det var i det hele tatt en tidkrevende og nøyaktig prosess som krevdes for å få et perfekt resultat.

Etter 250 år er bakstekoner med Skjenning som spesialitet en sjeldenhet, og det er ikke mange som kan kunsten å bake denne delikatessen lenger.
Dette gjør Skjenningbakeran ekstra stolte av å kunne føre tradisjonen med Skjenning bakt på de gode, gamle oppskriftene videre.

Skjenning er som nevnt gjerne fast tilbehør til sodd, men kan like godt nytes som kaffekos eller som frokostblanding med sukker og syltetøy.